Miner i Løperen

Fredrikstad havn var en viktig havn for tyskerne under krigen, kanskje spesielt etter at sabotørene ble svært aktive i Oslo etter hvert som krigen utviklet seg. Det var nok mye lettere å ha oversikten i vår lille by, og så var avstanden også noe kortere.

Dette gjorde også at havnen i Fredrikstad ble mer interessant for de allierte.

Resultatet ble at de også begynte å legge hindringer i veien med flytokter med litt bombing og minelegging av innløpene til byen.

Jeg tror ikke noen skip ble senket, men en tysk patruljebåt skal visstnok ha blitt truffet av en mine fra et fly. (Det var det vi gjerne ville høre. Noe tvilsomt?)

Minene gjorde det i hvert fall vanskeligere for all trafikk med båt, også den lokale trafikk fra Hvaler til byen. Ingen fikk kjøre noe sted før Løperen ble sveipet ren for miner. Noen ganger var minene av den magnetiske typen, og da fikk de lov til å kjøre med båter av tre, noen var akustiske (lyd), de fleste var vel av typen hornmine, men som regel var det vel en blanding, og da var det full stopp noen dager.

 For lille Hvaler var det ille, for vi var helt avhengige av båt til all transport. For oss guttunger var miner også noe som var spennende. Vi fikk aldri tak i noen helt ordentlig mine, tror jeg, så vi fikk nøye oss med de kraftige smellene vi noen ganger kunne høre, og så kunne vi finne noen splinter hvis vi var heldige.

Noen opplevde å komme nærmere enn de egentlig satte pris på.

Far som var styrmann/dekksmann på”Vesterøy” under krigen opplevde at en gang båten skulle legge til i Bølingshavn å se rett ned på en hornmine som lå delvis inn under brygga og plasket i bølgene. Hele brygga var full av folk som skulle til byen Alle folkene ble først jaget langt vekk fra brygga. Så måtte de prøve å få båten vekk uten å lage bølger som kunne forstyrre minen. De torde ikke bruke motoren. De måtte skyve og dra til de var utenfor faresonen. Alt gikk bra, men jeg tror de tørket svetten etterpå.

Minen tok tyskerne seg av. Det var sikkert ikke særlig mange hele vindusruter igjen i Bølingshavna etterpå.