FJELLHEIM

Julen 1953 var jeg på Lahaugmoen hvor jeg avtjente min verneplikt som sersjant etter utdannelse ved Befalsskolen for Infanteriet, og jeg var satt opp som vaktkommandør for en av juledagene. Denne jobben gikk på omgang, så det var flere sersjanter som ikke kunne reise på julepermisjon. Men så var det en som fant ut at hvis de var to, så kunne jo de avløse hverandre, og så kunne vi andre dra hjem til jul. Nå hadde det gått en del av dagen. Det begynte å bli sent. Jeg ville ikke rekke rutebåten til Spjærøy, men det var jo ikke noe problem, - jeg kunne jo bare ta en telefon, så ville noen komme og hente meg i Trolldalen. Og jeg dro i vei. Med toget gikk det greit, men så var det også slutt.

«Det er bare livsviktige samtaler som blir ekspedert i dag» sa damen på sentralen med en ikke alt for hyggelig stemme. Hun var vel sur for å ha vakt på julaften. Det var manuell sentral på Spjærøy den gangen, så det var ikke bare å ringe. Damen hadde all makt. «Ja, men de er tykke slekta,» sa jeg, «de vil ikke klage.» «Bare livsviktig,» og bang på med røret.

Ja, da fikk jeg prøve slektninger i byen, men de var ikke å finne. De var borte hos andre, slekt eller venner, og jeg fant ingen av dem.

Da får det bli et hotell. Der er det nok plass, men den gang ei. De hotellene jeg prøvde var utrolig fulle på julaften.

Nå kjørte drosjen meg til Trolldalen, for jeg hadde tenkt at jeg kunne jo «låne» en eke og ro til Spjærøy. Men da vi kom ut til Trolldalen, fant både sjåføren og jeg ut at det var nok ikke så lurt. Det hadde blitt en alt for kald fornøyelse.

«Du får kjøre meg til politikammeret så jeg i hvert fall får tak over hodet», sa jeg. «Det er ikke så lurt, sa sjåføren, for da bli du sluppet ut sammen med dem som har vært arrestert i natt, og du i uniform vil nok lett få et dårlig rykte. Vi sjåførene har ei varmestue på baksiden av kiosken oppe ved Røde Mølle. Du kan jo sove der.»

Og så ble det julaften på Trara, med en benk å ligge på, ei veske som hodepute og trenchcoaten som dyne, og ikke noe å spise eller drikke. Dagen etter var det en annen dame på telefonsentralen. Jeg ble hentet i Trolldalen, og så ble jul likevel. Litt stusselig, men en god historie og et artig minne tross alt.

(Skrevet av Knut)