FJELLHEIM

Vår første radio:

Jeg hadde ikke fylt fire år enda da jeg var med mamma Gudrun på brygga for å møte far. Det var alltid stas. Far hadde da midlertidig jobb som fyrbøter på en av Hvalerbåtene (Gamle Skjærhalden, tror jeg)

Far kom i land med en stor bananeske under armen. Spør om det ble jubel. Bananer var godt, og det var ikke noe jeg fikk hver dag. Skuffelsen ble desto større da vi kom hjem og det ble pakket opp en firkantet sak som ble satt på bordet til stor jubel fra de voksne. Jeg forsto ikke at det var noe å juble over. Det var jo ikke en eneste banan der, bare en batteridrevet Folkemottager, en radio, og hva skulle jeg med det?

Et par år senere måtte vi forøvrig levere inn radioapparatet, for da hadde krigen kommet til Norge, og ingen nordmenn fikk lov til å ha private radioer. Vi kunne jo komme til å lytte på forbudte stasjoner, BBC, eller den norske radiosendingen fra England, og det var ikke ønsket av de som styrte i Norge på denne tiden. Da ville jo ikke deres propaganda virke slik de ønsket.

De hadde en ulovlig radio i potetkjelleren på Leira i lange perioder, og det var visstnok også en i kirketårnet, men det fikk selvfølgelig vi barna ikke vite noe om før krigen var over.  

Radioen fikk vi først igjen i 1945 da krigen var slutt. Vi var og hentet den på et lager på Kirkøya. Jeg forsto vel bedre hva den kunne brukes til da. Det ble forresten til at vi lyttet veldig mye på svensk radio, sang og musikk, og spesielt ”Lilla Fridolf  ock jag.”

Radioen var batteridrevet. Stort batteri som måtte lades opp. Det ble gjort i byen, eller hos noen som hadde vindmølle. Rudolf på Kolvika hadde det.

    De hadde grammofon på Bankerød. Det var jo stas å ha noe å høre på, så vi satt og hørte på veldig mye plater av ”Lapp Lisa” og lignende ”oppbyggelig musikk”. Det var dette med ”flua og nøden, da”, og så var det jo også en del ”dans på brygga musikk”. Platene var få og velbrukte, og det var heller ikke alltid så greit med nye stifter.

Mor kjøpte en skikkelig ”Tut grammofon på auksjon en gang, men den ble ikke gammel hos oss, for den tok så stor plass.

Den første platen jeg kjøpte var Benny Goodmans Carnegie Halls konsert. (Den forsvant under flyttingen vår fra Cicignongaten 10.)