FJELLHEIM

Opprinnelig

Johan Alfred hadde hest, ku, kalv og gris i tillegg til høner og katt.

Etter 1949

Nede på Fjellheim kan jeg ikke huske at de hadde noe annet enn høner.

Bier
Mens vi bodde på Leira, kom det også noen andre, nye husdyr inn i bildet. Mor og Far begynte med bier. Dette var jo under krigen, og alt som smakte søtt var nesten fraværende. Da var honningen skikkelig god å ha, - svært populær.
Biene liker ikke å bli forstyrret, og i hvert fall ikke at du tar honningen fra dem. Det ble nok en del smertefulle møter, men etter hvert lærte vi jo hva vi skulle gjøre. Hvis du ikke er allergisk, så gjør det jo bare vondt, men et stikk inne i nesa eller munnen er skikkelig ubehagelig.
Vi hadde bier til etter at Mor og Far hadde flyttet til byen, men det ble håpløst etter hvert på grunn av alle svermene som forsvant, for vi var jo ikke der og fanget dem.

Katter

Vi hadde katter. Jeg har alltid likt katter. De har personlighet.

De kan være utrolig arrogante/nedlatende, men de er også noen skikkelige kjæledyr når de vil. Og kattene hadde en jobb å gjøre. De var ikke bare til stas.

Det var aldri snakk om å ha hund. Far var livredd for nesten alle hunder, og de luktet at han var det og knurret bare han var i nærheten. Den eneste hunden han likte var Connie, hunden til fetter Kjell. Den var like mye hos oss som hjemme hos seg selv.

Husdyr, - et tilskudd til kosten.

Det var helt vanlig at det var husdyr rundt omkring på de fleste stedene som hadde en mulighet til det.

For mange var det en naturlig del av næringsgrunnlaget, men for at det skulle bli noe av det, så trengte man jo et sted å ha dyrene, og det var det jo mange som ikke hadde. For de store dyrene som hest og ku, måtte man ha stall og fjøs. Det var ganske mange av dem på Spjærøy da jeg vokste opp, og de var alle i bruk.

Særlig under krigen var det veldig populært, og nødvendig, å utnytte de mulighetene man hadde, og det var nok mange små og underlige bygg som ble brukt til å holde husdyr.

Mor og Far hadde ikke egen eiendom før i 1949, så de fikk ta til takke med det som kunne ordnes enkelt.

Våre første husdyr som jeg kan huske, var kaniner. Da bodde vi hos Knut og Valborg. Der hadde vi noen bur som sto utenfor gjerdet. Det ble mat av det også. Vi plukket gress og annen mat der det var noe å finne. Kaninkjøtt er fin mat, og så ble det kåpe/ lue til Greta av skinnene. Det største problemet med kaninene var å få slaktet dem. Far fikk aldri noe tak på det å slakte dyr, så det meste av den jobben falt nok på Mor Gudrun.

Da vi flyttet til Leira, ble det enklere med vårt dyrehold. Bestemor brukte de tilgjengelige husdyr rommene sine selv, men vi/ far fikk sette opp en liten hytte/ høns - /grisehus på en ledig plass på fjellet oppe ved den store eika. Det var den første faste, egne eiendommen de hadde, og den fulgte med på flyttelasset, først til Kasa, og så ned til Fjellheim da de overtok der i 1949.

(Den ble senere forfremmet til Lekestue for barnebarn, og avsluttet sin eksistens som soverom til den nye hytta. Etter lang og tro tjeneste.)

I denne hytta var det plass til en gris på golvet, og noen høner på en hylle på veggen. (Dyrebeskyttelsen hadde nok skreket opp hvis dette hadde vært i dag.)

Det ble litt bedre plass en gang reven hadde vært på besøk. Da plukket vi opp døde høner på veien opp mot Lindalen. Stor sorg, selvsagt.

På Kasa opplevde vi en gang å få besøk av en hønsehauk i luftegården. Den tok jo bare en, men så ble det tak over luftegården.