Om huset og eiendommen.

 

Huset på Leira ble bygget 1901. Byggmesteren var Julius Andersen, og byggherre var los Hans Bårdsen. Huset ble bygd av synketømmer.

Tomten grenser til " Sjømannslokalet" i vest og veien til Dypedal brygge i nord. I øst og syd er det avmerket med kryss i fjell. Plassen fikk navnet Leira fordi Nikoline Bårdsen opprinnelig kom fra Leira i Valdres. Hun var jordmor. Derfor ble huset også kalt”Jordmorhuset”. Mannen hennes var los.

 

Mine foreldre kjøpte Leira av Bårdsen den 13. februar 1912 for kr.250.

Den 13.juni 1922 kjøpte mine foreldre jordeiendommen Fredheim, g.nr 42 b.nr 60 for 3000 kr.       

Eiendommens grenser begynner i nordøst ved bekken ved veien til gården Dypedal og følger bekken til kirkegårdens nordre hjørne.

(Denne ligger delvis i rør i dag.)  Herfra gikk grensen til den gamle kirkegårdsporten (i dag: bakkehellingen inne på kirke-gården) og videre opp til enden av gamle kirkegårdsgjerde (dagens bauta.) Derfra gikk grensen i vestlig retning til inngangsport ved den nye kirkegården. Videre i sørlig retning til bekken i skogen. Herfra går grensen i sørvestlig retning, over fjellet og følger "Tuten" nordover forbi Gunnarsenga`s "Gamlestua". Herfra følger grensen veien nordover til kryss i fjellet ved "Snippeberget"(ved brønn i nordøstre hjørne av hagen). Går derfra i østlig retning til utgangspunktet.

 

 

 

 

 

Den 12. November 1940 kjøpte min mor "Lindalsklova", G.nr. 42, br.nr. 90 for kr. 450,- av Helene Andersen, Dypedal, (mor til Erling Andersen). Lindalsklova er dagens nyeste kirkegård, (syd

for veien til kirken) og skogholtet på sørsiden av kirkegården, på begge sider av bekken.

 

Vår store familie brukte bare første etasje i huset. Min mormor Petronelle Mathilde – kalt Petra-, født 08081840, bodde i et rom i den vestre enden i andre etasje. Resten av etasjen var åpent loft som vi barna brukte som soverom om sommeren. Ellers var det for kaldt. Køyene hadde far fått med seg fra en av båtene han hadde jobbet på. Da bestemor døde i 1932, flyttet Ragnhild og Anton inn etter henne. Anton laget kjøkken mot øst, stue mot vest og soverom vegg i vegg med kjøkkenet. Ragnhild og Anton kjøpte Alsvika og flyttet dit. Da overtok Gudrun og Johnny andre etasje.

Da Astrid og jeg overtok huset etter mor i 1947 for 1000 kr, flyttet hun opp i andre etasje, og da innredet vi kvistrommet mot syd som en del av stua. Mor bodde i andre etasje til hun døde i 1961.

 

En utvendig endring av huset er tilbygget mot lokalet. Det ble reist etter at jeg i 1943 fikk jobb som poståpner her på Spjærøy.

Tilbygget var venteværelset, og kontoret var et lite rom innenfor. Det er i dag en del av kjøkkenet.

I 1972/ 1973 ble huset omgjort og modernisert innvendig før vi flyttet hit ut igjen etter å ha bodd noen år i Onsøy.

 

Første jordsalg til utvidelse av Spjærøy kirkegård var i 1957. Arealet til denne startet ved nordøstre hjørnet av den gamle kirkegården, fulgte denne til den gamle porten og videre langs

 

 

 

 

Gjerdet, opp til sørvestre hjørne. Den sørlige grensen går i vestlig retning til grensen av hele kirkegårdsarealet, følger denne til nordligste delingsmerket i veikanten og går derfra i østlig retning utgangspunktet.                     

Andre salg av eiendom til kirkegård var i  ??????Da fikk de resten av jordet helt opp til skogen.

Den tidligere plommehagen ble i 1967 leid bort til Margot og Jakob som i flere år hadde forretning der. Etter at de sluttet var det andre som forsøkte seg uten å lykkes. Nå drives det et modell-verksted i bygningene.

Dette er beskrivelsen angående gårdens kjøp og salg av parseller.

I tillegg kan nevnes at låven ble bygd av mine foreldre. Det har også vært to andre bygninger på eiendommen: et vedskjul på plassen syd for tørkeplassen og et lite hønsehus øst for skjulet, inn mot fjellet.

 

Slekten

 

Far: Aksel Hjalmar Henriksen fra Havna på Spjærøy, gnr. 43 bnr. 7, født 08071881, død 21051940.

Gift 0812 1906 med Ragna Juliane Nilsen fra Almvik på Vesterøya tvers over for Nygård, gnr. 46 bnr. 5 født 31031884, død 27021961.

 

De fikk syv barn:

Ragnhild Eugenie født 06.09. 1908, død 22.02. 1993 gift 20.12 1931 med Anton Johansen fra Solvang, fra bnr. 50. To barn: Johan Eilert og Inger Sara.

Gudrun født 18.09. 1910, død 20.09. 1990, gift 25.12. 1931 med  Johnny Algot Johansen  f. l907, fra Sand bnr. 48. To barn: Knut og Gretha.

 

Sara Alexandra f.l9.09. 1912, død 28.01. 1928 av tuberkulose.

Arne Hjalmar født 17.08. 1915, død 10.01. 1988, gift 14.10. 1944 med Connie Johansen. Ingen barn.

Margot Oktavia født 26.01. 1918, gift i oktober l940 med Jacob B. Karlsen (Bankerød)fra gnr 51.1. To barn: Turid og Trond.

Eiler født 17.06. 1920, gift 12.05. 1946 med Astrid Emilie Andersen fra Barm gnr. 47 bnr.2.

Per Aleksander født 02.12. 1922 gift 1947 med Gunhild Thorkildsen. To barn: Jon Gunnar og Roy Østen.

Dagmar født 0308.1904. Død 0303.1984. Var egentlig min kusine, men vokste opp på Leira, først hos Petra som var hennes mormor, og senere sammen med oss. Hun var gift med Borger Sørensen. Ett barn: Jan.

 

Mor og far giftet seg i 1906 og bodde de første 6 årene på Spjær, hvor Ragnhild og Gudrun ble født. I 1912 kjøpte de Leira og flyttet hit. I 1922 kjøpte de jordveien. Den ble drevet av mor med hjelp av oss barna, bortsett fra hjelp av leid mann med hest for utkjøring av gjødsel, pløying, harving og såing av rugåker. Dette mener jeg å huske var faren til Johnny som var gift med Gudrun. Far var sjømann og sjelden hjemme. Han begynte som losgutt sammen med sin far Eilert, og endte som styrmann og skipper.

Han var hjemme de siste årene på grunn av hjertesyke, og den 21. mai 1940 døde han av hjertesvikt, 51 år gammel.

 

Min mor, Ragna, var en aktiv dame. Hun hadde seks barn, drev småbruk med ku, gris og høner, var kasserer i sanitetsforeningen, var aktiv i misjonsforening og var leder for søndagsskolen i kirken.

 

 

 

 

 

 

Min historie.

 

Jeg husker ikke så mye fra barneårene om Ragnhild og Gudrun. De var muligens ute som tjenestepiker. Sara husker jeg godt, for hun tok seg godt av meg når jeg hadde vært uheldig og blitt våt i buksa. Som straff måtte jeg hente ris til meg selv. Det likte ikke Sara, så hun hjalp meg en gang å hente bjørkeris. Jeg fikk armene fulle med bjørkekvister med beskjed om å spørre mamma om det var nok ris til meg. Jeg slapp å smake det da. Da Sara døde i januar 1928, var jeg hos Dagmar og Borger til jeg skulle begynne på skolen fordi jeg mistet min ”engel”.

Årene senere var det å hjelpe til med luking av grønnsaker, gjete kuer og annet arbeid på småbruket sammen med mine søsken. Ellers jobbet jeg i steinhuggeriet etter skoledagen. Jeg laget kilehull, dvs. boret hull i steinblokker som skulle deles opp i emner til kantsteiner som steinhoggerne bearbeidet til fortauskanter.

 

Da jeg var ferdig med folkeskolen 15 år gammel, fortsatte jeg i steinhoggeriet på Nordgården Dette gjorde jeg ved siden av diverse arbeid på småbruket.

 

Den 12.10.36 mønstret jag på M/S Alva II som onkel Envold eide. Vi gikk hver uke med last fra byene i ytre Oslofjord til Gøteborg, og hadde med andre varer tilbake. Det var en kald jobb vinterstid. Jobben min var forskjellig: stue lasten i rommet, kjøre vinsjen, koke mat, gjøre rent i lugarene og i byssa og styre båten på vakten. Jeg ble ganske kjent på ruta til slutt.

 

 

 

En nifs opplevelse på Alva i Gøteborg: Jeg arbeidet i lasterommet med å få losset noen svære, tunge papirruller som skulle til en amerikansk båt. Jeg holdt på med å korte inn på en løftestropp som lå rundt papirrullen. Jeg hadde høyre hand inni knuten da de begynte å heise opp i stor fart. Jeg fikk ikke handa til meg i tide, så den ble klemt fast. Da ble heisekroken ”styrt” inn under lukekarmen og satt fast der. Da de slakket vinsjen, kunne jeg trekke til meg handa. Eller ville den ha blitt knust.

 

Den 25.08. 1937 mønstret jeg av for å begynne på Risøya Ungdomsskole for sjømenn. På grunn av min erfaring om bord i Alva fikk jeg fungere som bøsmann: jeg ordnet med malerarbeide, delte ut maling og koster til de andre guttene. Det gikk fint inntil vi – fire/fem slemme gutter - ikke møtte opp på diverse møter.

 

21.01. 1938 kom det forespørsel etter en lettmatros og en jungmann. Jeg ble jungmann. Vi ble rodd ut og satt om bord i en rutebåt som var på vei fra Oslo til Kristiansand. Derfra dro vil med ny rutebåt til Rotterdam. Det var mye sjø, og jeg lå og var sjøsyk hele turen. Og jeg hadde mønstret på langfart!

I Harlingen kom jeg om bord i Rio Novo 22.02. 1938. Vi lastet poteter som skulle til Buenos Aires. Denne turen tok vi to ganger. På disse turene var vi innom Cap Verde-øyene og fylte brenselsolje på ned- og oppturene.

 

I Syd-Amerika var vi innom disse byene med last eller for å hente last: Santos i Brasil, Montevideo, Buenos Aires og Bahia Blanco i Argentina. Der lastet vi linser, noe forferdelig glatt korn (frø). Gikk det hull i en sekk, bare rant den tom på et øyeblikk. Lasten ble kjørt med oksekjerrer av bøndene. På sin vei mot havna sov de i hengekøyer som var festet mellom hjulene under vogna. Lasten ble losset i Diepp. Der var det sammenlenkede kvinnelig fanger som losset båten.

 

 

 

Vi var i Japan - Kobe og Osaka - med skrapjern fra USA. Dette fikk de igjen som bomber over Hawai.

Vi gikk gjennom noen sund fra Osaka på vei til et verksted litt lenger syd i øygruppen. Losen ga oss ordre om å styre etter punkter på land. Da fikk vi god anledning til å se det flotte landskapet der.

Ved verkstedet gikk jeg nattevakt, så jeg fikk se vakten be sin daglige morgenbønn. Han sto og klappet i hendene, først mot øst, så syd, vest og nord.

Turen gikk fra Japan til Java. Der lastet vi sukker til Holland. Vi bunkret på Borneo.

Nyttårsaften 1938 var jeg i Tampico i Mexico.

På min tid til sjøs har jeg vært gjennom Suezkanalen, Panamakanalen og Kielkanalen.

Jeg mønstret av Rio Novo 19.04.1939. På mine 15 måneder til sjøs, fikk jeg se mange steder i verden.

 

Etter tiden i utenriksfart jobbet jeg igjen på Alva, men det var Alva III. Der var jeg fra 20.09. 1939 til 21.01. 1940.

 

Min skytsengels hjelp.

 

På vei fra europeiske havner til St. Johns i New Foundland med diverse last, hadde vi dårlig vær, mye sterk vind og mye stor sjø akterut. Jeg kom med middagsmat fra byssa til messa. Da kom det en svær sjø etter oss. Jeg sparket i døra til messa slik at en fikk åpnet døra for meg før sjøen slo inn over akterskipet. Maten og jeg ble berget. Vi fikk se at det fløt noen kurvrester forover dekket. Da sa båtsmannen at jeg fikk gå ut å se hvordan det var gått med syreballongene som sto ute på hekken. Da jeg kom ut,

 

 

 

 

Kom den neste bråttsjøen. Jeg tok tak i en dørkrok for å holde meg fast i tilfelle det skulle komme noe overvann. Det gjorde det med stor kraft. Jeg fikk sår i handa da jeg ble skyllet fra plassen der jeg sto. Jeg tørnet mot stanga til solseglet og falt heldigvis ned på dekket og ble skyllet mot de to pullerne som sto der. Da jeg kom klar dem, fløt jeg lett av sted, så jeg trodde jeg var skyllet over bord. Da fikk jeg se rekkverket og slengte den ene armen rundt stolpen og grep tak i armen med den andre handa i håp om å holde meg fast. Jeg visste ikke om jeg var på dekket eller ville henge utenbords før vannet rant vekk. Jeg var heldigvis på dekket.

Mens jeg fløt av sted på dekket, så jeg syner: Sognepresten kom inn døra hjemme for å fortelle familien at jeg forsvant i Atlan-teren. Jeg ser ennå synet for meg.

 

 

I marinen.

 

01.02. 1940 dro jeg i marinen og ble sendt til Tromsø. På vei dit slo kusmaen ut, og jeg havnet på Epidemi-lasarettet etter å ha mønstret på panserskipet Eidsvold. Etter oppholdet på sykehuset fikk jeg beskjed om å reise ombord til Eidsvold lørdag 6. april. Da jeg skulle få billett til reisa, ble det bestemt at jeg skulle vente til tirsdag for å slippe å skifte rutebåt i Løddingen. Da var det ingen Eidsvold å reise til. Den var senket om natten av tyske krigsskip på Narvik havn. Det var bare noen få av mannskapet som over-levde. Hjemme på Leira hadde de fått vite av foreldrene til en annen marinegast at jeg hadde vært om bord på Eidsvold. Derfor trodde de at jeg var omkommet. At jeg fortsatt levde fikk de ikke vite før etter at far var død. I følge Per (bror) skal far ha sagt før han døde at  ” nå går jeg for å møte Eiler.”

 

 

 

Siden jeg ikke ble med Eidsvold, mønstret jeg på Torodd – en armert tråler. Vi gikk til Tjeldsund sør for Harstad, for vi skulle passe fergestedet og sundet sørfra.

Jeg husker en tidlig morgen da det så smått begynte å lysne.  Da ga nestkommanderende meg ordre om å purre resten av mannskapet til full alarm. Det ble et voldsomt liv. Han hadde oppdaget en ubåt i overvannstilling nord i sundet. Vi ladde kanonen og alle gevær. Da ubåten ikke kom nærmere, gikk vi ut fra havnen for å se bedre. Da gapskrattet nestkommanderende og utbrøt: ”Hvor mange ganger har jeg ikke speidet etter dette seilmerket som styrmann på hurtigruta.” Det ble en stor, glad latter om bord.

Vi lå ved kullkaia i Harstad en gang. Det kom et tysk fly i lav høyde inn over byen. Vi brukte våre ”Krager” og skjøt så raskt vi kunne mot det. Det kom igjen etter en sving bak fjellet, så skytingen fortsatte. Skuddene fra flyet sprutet i kaia rundt oss uten å skade oss. En hadde fått et sår på nesen, men flyet hadde fått et skudd i motoren så det landet på isen i en fjordarm vest på øya. Flygerne overga seg etter at de hadde kalt på hjelp fra et annet fly for å hente seg. Dette gikk også gjennom isen, så vi fikk to fly!

Et veldig syn dukket opp i fjorden nordfra. Vi måtte se hva det var, så vi satte kursen dit. Det ble et vakkert syn: Tre store engelske kryssere som fulgte tre store passasjerbåter lastet med engelske soldater med fullt utstyr. Harstad ble da fylt med engelske soldater med utstyr.

Vi ble da forflyttet til Rødberghavn ved Malangen. Vi hadde en fin plass, for vi hadde god oversikt ut sundet mellom Senja og Kvaløy. Midnattsola var i laveste stilling midt i havgapet mellom disse to øyene. Jeg husker en natt på utkikk at det var et rart fres ned ved stavnen. Jeg spratt bort til rekka for å se torpedoen før det smalt. Det sprutet vann i stedet, for det var en hval som lå inntil skutesiden.

 

 

En annen opplevelse var kamp mellom et tysk fly og et engelsk speiderfly. Det engelske flyet tapte kampen. Da vi kom dit, hadde fiskere rodd ut og plukket opp to mann. Vi fikk dem om bord. Den ene var livløs. Vi skar klærne av han for å få stelt med han med opplivningsprøve. Det kom en ny hurtiggående vaktbåt som vi fikk brakt dem ombord i for å få dem til sykehus i Tromsø. Da jeg gikk om bord i den med klærne og noen eiendeler, grep sjefen der tak i meg og sa at jeg skulle hjelpe til med engelskmannen med opplivningsprøve. Jeg ble sittende og holde tungen hans, mens en av de andre om bord drev med opplivningsforsøk.

Da jeg kom tilbake til båten min, Torodd, begynte sjefen å kjefte på meg for at jeg hadde forlatt båten. Heldigvis var nestkomman-derende der, så han tok meg i forsvar. Han kjente sjefen om bord i den andre båten og sa at jeg ikke hadde noe å si når jeg fikk ordre av han. Da ble alt i orden for meg.

 

Jeg sluttet i marinen 09.06. 1940. Jeg ble smittet av tuberkulose (pleuritt) og sendt hjem. Var på rekonvalesenthjem på Vikersund. Det ble stor oppstandelse da jeg kom hjem, fordi de hjemme trodde at jeg hadde omkommet ombord på Eidsvold.

 

Da jeg kom hjem, måtte jeg hjelpe til på småbruket. Mor var jo nettopp blitt enke. I tillegg jobbet jeg litt på Hvalerbåtene. Inni mellom ble det mange turer over Vetefjella via Utgård og til Barm for å besøke Astrid. Etterhvert flyttet hun til Fredrikstad for å være hushjelp hos familien Isaksen.

 

Møte med Astrid.

 

Første gang jeg så Astrid var på juletrefest på Sjømannslokalet. Det var 2. juledag 1936. Jeg satt sammen med Storm og Reidar Hobekk da jeg fikk se et nydelig ansikt til en jente på andre siden av juletreet. Jeg spurte da de guttene som hadde gått og lest for presten sammen med henne om hva hun het. Jeg snakket med Astrid om dette en gang, og da fortalte hun at hun hadde fått lov å være med Borghild og Georg på juletrefesten.

I romhelgen 1937 var jeg hjemme på juleferie fra Risøya Ungdomsskole. Vi var en gjeng gutter på tur til Utgårdskilen. Det var andre gang jeg så henne.

Da jeg kom hjem forsommeren 1939 etter min sjøfart, var jeg på Hella (Hestehella) som var en samlingsplass hver lørdagskveld. Jeg hadde kjørt dit med snekka til onkel Envold. Der traff jeg Astrid igjen blant flere fra Vauger. Jeg kjørte dem med snekka inn Vaugerkilen og til Botten. Etter det var vi et par.

Vi giftet oss 12. mai i 1946.

 

I krigsårene hjalp jeg også mye til med flyktningetransport til Sverige. Min jobb besto i å hente disse med snekka i Tangen og frakte dem til en hytte ved Norderhaug på Vesterøy. Dette var et farefullt oppdrag, men det gikk heldigvis greit.

 

Frigjøringen.

 

Arne og jeg fikk ordre om å dra til Papperhavn da det var oppdaget en barkasse (en slags båt) ved en brygge på en holme utenfor havnen. Vi rodde utenfor holmen og gikk i land og opp på toppen av fjellet. Derfra anropte vi dem som var ombord. Vi visste ikke hvor mange. Det var tyskere som skulle flykte. En mann kom i land og gikk fra båten og innover holmen. Jeg gikk imot han med revolveren i skytestilling. Plutselig kom det et skudd mot meg fra båten. Det bommet.  Jeg skjøt da tre, fire skudd i båtens dekkshus. Da kom det fram en mann med hendene i været. Var det den siste? Jeg plasserte meg bak den første i tilfelle flere skudd. Arne hadde maskinpistol med seg. Hvorfor brukte han ikke den da første skudd ble avfyrt mot meg?

Etterpå fant vi ut at grunnen til at tyskeren ikke skjøt flere skudd mot meg, var at han hadde brukt gal ammunisjon. Da Arne og jeg tok med tyskerne og båten deres til Skjærhalden, prøvde jeg tyskerens revolver. Da satt en hylse fast i den. Jeg plukket den ut og lastet revolveren med riktig ammunisjon. Da fungerte alt som det skulle.

 

 

Kongefamilien kommer hjem etter krigen.

 

Vi kjørte til Oslo med ei snekke. Astrid var også med på turen. Jeg hadde på meg marineuniformen og bar våpen. Vi hadde plukket med en bukett roser fra rosebusken i hagen. Disse ble levert til kongefamilien via mellommenn, men vi fikk komme ganske nær dem pga min uniform. En av prinsessene holder disse blomstene på et frimerke utgitt i 1982.

 

 

Under krigen ble det ledig stilling som poståpner på Spjærøy. Jeg søkte og fikk jobben og startet 1.oktober 1943. Postsekkene ble hentet og levert på brygga på Dypedal eller Sydengen. Posten ble sortert og levert på kjøkkenet på Leira, men ganske snart bygde vi på tilbygg mot lokalet. Dette ble venterom mens det som var et kammers innefor kjøkkenet, ble selve postkontoret.

 

Poståpnerjobben var ikke så godt lønnet at det gikk an å leve av dettte alene. Derfor drev jeg småbruket ved siden av. Den nordligste delen av Fredheim (se s.1) var plommehage. På sørsiden av veien til Sand ble det dyrket mye forskjellig: poteter, gulrøtter, korn og høy (for til kua). I fjøset hadde vi ku, og hvert år fikk den kalver som ble foret opp for slakting. Vi hadde også griser. Mor hadde høner i et hønsehus som for lengst er borte. Det sto litt nord for der hvor drivhuset nå står.

 

 

 

Uhell med traktoren.

 

Spjærøys første traktor kom til Leira. Den ble kalt  ”Rødperten ”. Den var liten og hadde to hjul og styrearmer. Jeg fikk montert et styrehjul foran og laget en løfte-anordning for plog og annen redskap fordi jeg hadde dårlig rygg.

En dag jeg hadde kjørt inn et lass høy med den og tilhenger, skulle jeg opp på høy-lasset for å lempe høyet oppi laet. Jeg stod da på de to faste, loddrette festene for løfteanordningen for å komme derfra og opp i høylasset. Så begynte jeg å skli, og det var ingenting å holde seg fast i i høyet. Derfor seilte jeg bakover. Jeg strakte da hendene bak meg for å ta meg for, fordi jeg visste at festejerna var livsfarlige å falle ned på. Begge hendene ble på en måte styrt til hvert sitt gode tak i tidligere nevnte festejern. Jeg fikk så godt tak at jeg kunne sette meg pent ned mellom dem som i en lenestol. Etterpå reiste jeg meg opp, børstet høybøsset av meg og gikk ut av låven og opp til kaffe. Høylasset fikk vente til neste dag!

 

Jeg hadde også jobb som nøytralitetsvakt på Veten en periode etter krigen. Vi overvåket trafikken både på vannet og i lufta med store kikkerter.

 

Som om ikke dette var nok, ble jeg kinomaskininst på lokalet. Annonsering var i en stor kasse med glassdør, og den stod på nordveggen på låven vår. En stor pakke med filmruller kom med Hvalerbåten en gang i uka. Min jobb var å selge billetter, drive kiosksalg og sørge for fremvisningen.

 

 

Tre jenter ble født: Britt kom i 1947. Det var en svært kald vinter med mye is, så Astrid fikk bo hos Dagmar og Borger i Fredrikstad da det nærmet seg tid for fødsel. Alt gikk bra, men Astrid syntes det var en hard opplevelse, og hun sa etterpå at dette skulle hun ikke igjennom en gang til.  Hun glemte det fort, for Sara kom halvannet år etterpå – i 1948. Anne kom i 1952. Gutten jeg ønsket meg, kom aldri. Jeg drømte nemlig om en gutt som skulle hete Aleksander Karoleus, oppkalt etter sine fire oldefedre.

 

Etter hvert fikk jeg store problemer med ryggen. Det var bechterev, og jeg hadde et par opphold på reumatismesykehuset i Oslo. Jeg innså da at for helsens del var det bedre å satse på posten på heltid. Jeg hadde sett i et postblad at det var ledig jobb et sted langt inni landet, og da jeg nevnte det for postsjefen, sa han at jeg skulle vente litt fordi det ville bli ledig jobb i Onsøy, og det rådet fulgte jeg.

 

Denne nye jobben begynte jeg i 1.juli 1957. Postkontoret lå på Haredalen i bygget i Fritjof Paulsen. Jeg bodde i en leilighet i Dronningensgate i Fredrikstad og ble ukependler.

 

Sommeren etter fikk jeg skaffet leilighet hos et eldre ektepar på Strand i Onsøy, og hele familien flyttet fra Hvaler. Leira beholdt vi heldigvis som feriehus, og mor bodde i andre etasje så lenge hun levde.

En tid leide vi ut første etasje, og da brukte vi det gamle postkontoret og venteværelset i ferien.

 

Etter hvert ønsket vi et større hus, og kjøpte en del av en firemannsbolig som var under oppføring på Ørebekk. Der jobbet jeg mange dugnadstimer, fordi byggmesteren gikk konkurs.

 

Dit flyttet vi i 1962 ?, og der ble den fjerde jenta - Kirsten – født i 1963.

 

 

 

På postkontoret i Onsøy ble jeg i 11 år. I løpet av den tiden flyttet kontoret til den tidligere Haredalen skole. Jeg var poståpner, og tre postbud kjørte og syklet med post rundt i Onsøy.

 

Den 1. november i 1968 begynte jeg som poståpner i Råde. Husker ikke helt, men tror kanskje at Onsøy ble lagt ned og flyttet til Gressvik. Jeg ble i Råde i 6 år. De første årene kjørte jeg fra Ørebekk til jobben i Råde, men i 1971 / -72 begynte jeg å sette i stand Leira for å flytte tilbake dit. Husker ikke nøyaktig når vi flyttet fra Ørebekk, men det må ha vært i 1972 eller 1973. Da var de tre største jentene flyttet hjemmefra, så det ble bare Kirsten som var igjen hos oss. Det ble litt lenger pendlevei fra Hvaler til Råde, men det gikk greit.

 

Etter hvert ble det krav om kursing for meg. Den 1. juni fikk jeg etter flere eksamener tittelen postmester. Da ble det ledig jobb på Kråkerøy, og det passet bedre med hensyn til kjøreveien. Der ble jeg til 1. april i 1989. Var jeg sykmeldt en tid før dette ????

 

Pensjonisttiden var ikke noe latmannsliv. Huset og eiendommen skulle holdes ved like, vi dyrket bær, poteter og grønnsaker til eget bruk, jeg hogde ved i skogen sammen med Pål, og Astrid og jeg engasjerte oss i forskjellige foreninger.

 

I pleiehjemsforeningen som samlet inn penger for å bygge eldrebolig på de vestre øyene, hadde jeg flere viktige verv i mange år. Astrid var aktiv med i basargruppa som hadde årvisse utlodninger i sommerferiene. Byggeperioden krevde en stor innsats, og det var moro å se hvor fint det ble.

 

Jeg var også i mange år aktiv i styret i Vestre Hvalers pensjonist-forening. Var formann i flere år. Fikk i den forbindelse mange gratis visningsturer for meg og Astrid for å finne egnede hoteller for pensjonistturer.

 

Historielaget var jeg også med i. Der var jeg med og bygde opp bygdetunet på Nordgården hvor jeg også tok vakter som guide på sommeren. Astrid stekte vafler til gjestene og jeg viste dem rundt.