FJELLHEIM

Bakgrunn for Bestefar Johan Alfred.  Født på Bøen, Ødskøld, i Dalsland, Sverige som nummer fire med tre eldre søstre. Moren døde da han var helt ung. Fattigslige kår. Faren overtok torpet etter sin far, som hadde overtatt etter sin far, som hadde overtatt etter sin far osv. Arbeidsplikt på storgården til alle tider, og ikke håp om noen bedring. Moren kom fra, om mulig, enda dårligere forhold i nabobygda Tisselskog. Faren giftet seg ikke igjen, så det ble han og små jentene som måtte ta seg av Johan i oppveksten. Den eldste var født i 1865 – 11 år. Kjenner ikke noe til hvordan familiens liv artet seg, bortsett fra en av søstrene som var gift i Halden med Johannes Sehestedt. Henne har jeg hilst på,- hun levde da jeg gikk på Førskolen på Fredriksten festning. Akte på kjelke sammen med et av hennes barnebarn i bakkene ned fra festningen, - hun giftet seg med en fra Forsvarets Gymnas tror jeg. Veldig lite kontakt mellom Bestefar og søstrene. Hørte aldri noe, men spurte heller aldri.

Bestefar hadde aldri tid for barn, kanskje med et lite unntak for Greta. Hun traff vel noen andre strenger å spille på. Mor og Bestefar snakket ikke samme språket, og det smittet kanskje over på meg. Når man ser på bilder fra Fjellheim så er jeg ofte ikke der. Bestefar brukte kjeft på Kjell og meg en gang for at vi hadde ødelagt noe. Føltes urettferdig. Det var like greit å holde seg vekk.

Bestefar flyttet til Norge i 1898 – 22 år gammel. Dårlige tider overalt, men dårligere i Sverige enn Norge. Mange fra Norge dro til Amerika,- mange fra Sverige dro til Norge. Mange «svenske samfunn» ble etablert i Norge på denne tiden. På Sand var steinhuggerne godt i gang. Jeg tror bestefar bodde der i dette miljøet den første tiden. Han ble også gift der ganske fort med Emilie Johansen som døde etter barsel bare 18 år gammel. (Jeg tror jeg kjente faren hennes, men det ble aldri nevnt noe om dette fra noen.)

Bestefar kom til Norge med to tomme hender. Han jobbet i mange yrker: Steinhogger, - Jordarbeider, - anleggsarbeider. (Jeg mener å ha hørt Rjukan nevnt) Han var et råskinn til å arbeide, arbeidsom, nøysom, og samtidig sparsom, Han kjøpte Fjellheim i 1906 (kontant) og bygde det opp fra ei steinrøys til et lite småbruk uten hjelp for det meste, - huset bygd med hjelp til det grøvste. Barna måtte selvsagt hjelpe til. Bestemor Signe hadde vel nok med hus, barn og husdyr. Det ble etter hvert kjøpt noen jordstykker rundt omkring, -fjellet i mellom huset og Myra og jordet ved siden av var ikke noe å ha, - kunne ikke hogge stein der. Myra er det eneste vi har igjen nå.

Det ble etter hvert fjøs, grisehus hønsehus og noen redskapsboder. Egen stall til hesten bygde han like før krigen. Da var han nesten 70 år. Steinen hogg han selv, -fikk hjelp til å reise tak.

(Bølgeblikk platene var veldig populære blant guttene på Sand. Det smalt så deilig når de skjøt med sprettert, og da ble Bestefar ikke blid).

Svensker var ikke velsett av alle på Spjærøy,- de bannet,- spilte kort om penger,- drakk,- var «ugudelige»,- og veldig radikalet, til venstre for kommunistene (syndikalister), og de fikk bygd Norges første Folkets Hus på dugnad. (Det var jo en syndens bule for dem som aldri satte sine ben der, og er det vel kanskje fremdeles for noen?)

Bestemor Signe var sekretær i Arbeiderkvinne foreningen der (bildet i gangen). Jeg vet ikke hvor interessert Bestefar var.

Men svenskene var "farlige", og måtte passes på. Læreren hadde en gang tatt en av guttene kraftig, - jeg tror det var Harald. Da han klaget litt hjemme, tok Bestefar en tur og snakket «alvor med læreren». Det gjentok seg aldri.

Temperamentet var der. Svogeren Ernst Person sa en gang at det nesten var rart at han aldri hadde tatt skikkelig knekken på noen på alvor, men det var vel ikke nødvendig. Bestefar var et råskinn til å arbeide, - sterk og utholdende, Jeg har hørt at der hvor andre steinkjørere rullet kantsteinene opp på vogna når de lastet, der løftet Bestefar dem opp. Det gikk fortere, og mere ble gjort, men det gikk ut over ben og rygg. Han måtte betale prisen som gammel, for beina var elendige, - to stokker!

Jeg kan aldri huske at jeg fikk sitte på i vogna til hesten. Hesten var til nyttelast. Barn kan gå. Jeg var jo ikke så mye på Sand, men Bestefar var alltid å pløyde og gjorde jordene klare på Leira både vår og høst, så sjansene var jo der, men det ble bare ikke sånn. Bestefar hadde alltid en del arbeide med hesten på flere steder på Spjærøy. Det var mange som trengte en sterk hand til hjelp, og han trengte de pengene han kunne få. Nok å gjøre. I tillegg til jorda rundt huset hadde han også Myra som var oppdyrket, halvparten av tomta ovenfor var også hans, og så hadde han noen mål med jord ute i Grønnet (der hvor det nå er et hus hvor de har druer og noe mere. Der kan jeg huske at jeg var med på høyonn en gang. Der var det egen låve. Langt å få avlingene hjem.

Julaften feiret vi alltid på Leira eller Alsvika, og det var stort sett det samme ritualet/ fremgangsmåten hvert år. Greit med kjente. Vi feiret julaften på Sand en gang. Det var vel greit nok, vi manglet ingen ting, men det var liksom ikke ordentlig Jul.

Bestefar hadde katt da vi kjøpte eiendommen, og det var vel nesten bare katter han hadde et godt forhold til, men det var bare plass til en katt, og det ble vår. Bestefar ordnet det greit. Katten hans lå på brønntaket da han gikk forbi. Et slag med stokken, og katten var død. Det var nok ikke så greit for han, og resultatet ble at når katten vår ble sluppet ut om kvelden, så gikk det bare noen minutter før den ble sluppet inn igjen av Bestefar. Hyggelig for begge parter.

En historie om temperament: Slakteren kom og skulle ta grisen før jul. Han hadde ikke skudd, for det var krig, så han skulle slå en pigg i hodet til grisen. Det gikk ikke bra. Slakteren var full etter tidligere slaktedrammer og bommet flere ganger. Grisen skrek av plagene, og bestefar ble illsint. Han tok slegga, og heldigvis tok han grisen, men det kan nok tenkes at slakteren lå litt tynt an.

Etter at mor og far hadde bodd på Sand noen år, ble de nødt til å flytte til byen. Båtene i Hvalerselskapet var i ferd med å bli byttet ut med ferger og ansettelsene var noe usikre og det var et hardt arbeide med dårlig lønn og arbeidsforhold, og far begynte å bli gammel og noe skrøpelig, så flytting måtte gjøres nå. Da ble bestefar alene i huset. Det var ikke greit, så da ble det Gamlehjemmet på Kirkøy noen år, og jeg har nok en følelse av at det var sjelden han hadde noen på besøk.

Jeg tenkte aldri på å spørre han om hans liv før Norge og før jeg kom inn i bildet.    

(Skrevet av Knut våren 2019)